Logg inn

 

Hvorfor Dronning Eufemias gate?

Av 2800 vei- og gatenavn i Oslo er det mindre enn 20 som berører landets storhetstid – altså mindre enn én prosent. Sett i lys av ruinrestene av kongsgården på Sørenga er behandlingen konsekvent – for så vidt.

Av. Per Olav Reinton.

 

Den fjerde utgaven av Oslo Byleksikon som kom ut til byjubileet i år 2000 har ikke med Eufemia som oppslagsord, selv om det er 5500 artikler om andre.

Av alle de triste ruinene i Oslos gamle by er restene av kongsgården de tristeste. De er knust av et lokomotivverksted som har satt seg på den en gang så rojale boligen slik at den nå bare er et hjørne av en mur som trassig stikker seg fram og sier: unnskyld, jeg er her er jeg også. Slik framstår Norges storhetstid i Oslo.

Kongsgården var kongens residens, og Akershus ble kongens festning – som navnet sier. ”Hus” betyr festning. Akershus står som før på Akersneset og vokter innerst i Oslofjorden, men den kongelige residensen ligger et annet sted nå: på Slottsplassen i den vestre enden av Karl Johans gate.

Hovedinngangen til kongens residens på Sørenga var fra Vestre strete gjennom et massivt porttårn med over to meter tykke vegger. Tårnets øvre del var en forsvarsmur med brystvern og rektangulære utsparinger som ble brukt til skyteskår. Her var kreneleringen mest til pynt, for kongsgården var ikke mye å forsvare seg fra. Den kunne lett angripes og beskytes fra Ekeberg. Den lå også åpen mot fjorden. Gudelund var bedre tilpasset kultur enn krig.

Borggården lå innenfor en to meter tykk mur. Innenfor muren var det en husrekke, en steinhall nesten like stor som Håkonshallen i Bergen, og staselige laftehus med to eller flere etasjer, den såkalte ”Julehallen”. Her ble det feiret jul, for det var varmere i et laftet hus enn i et steinhus.

Utenfor muren lå kongens kjøkkenhage ned mot Alna. Her dyrket de neper og annen kål, erter og humle. Kongens tomt fortsatte på den andre siden av elva. Der lå kongens teglverk.

Kongens kirke, Mariakirken, reiste seg like ved i rød tegl, med tårn i den franske stilen som nå kalles gotisk, med buer som strebet oppover, i motsetning til Hallvardskatedralens runde former. Tårnene hadde ingen annen funksjon enn å dominere innfarten innerst i Vika, og vise hvor sjefen holdt til. Her styrte et kollegium av kanniker med kongens økonomi og administrasjon. Her ble konger og dronninger viet og begravet.

 Kongsgården og Mariakirken på Sørenga i Gudelund markerte overføringen av makt i Norge fra vest til øst, etter slaget ved Fimreite i Sognefjorden i 1184. Der tapte den gamle garde representert ved Erling Skakke og sønnen Magnus i kampen som ble ledet av Eirik kongssønn - mens kong Sverre satt og så på.

Denne forskyvningen av makt fra vest mot øst, betydde også en bevegelse fra det gamle aristokratiske samfunn som Erling Skakke representerte, til en kongeideologi som kong Sverre og hans etterfølgere ble representanter for. På slutten av 1100-tallet skjer det ideologiske endringer hvor fokus flyttes fra kongens personlige egenskaper til hans embetsfunksjoner. Gjestebudene blir erstattet med administrasjon og hierarki, disiplin og rapporteringslinjer. Det tok noen år, men i 1314 fikk prosten ved Mariakirken kongens segl og ble kansler ”til evig tid”. Kansleren ledet kongens offentlige kontor, det første regjeringskontoret i landet.

Kongsgården, residensen i Gudelund, ble på sin side etter hvert en rojal kulturbærer med åpne siktlinjer til Europa.

Historikeren Andreas Holmsen skriver i Norges Historie om denne tiden: ” – en rivende utvikling; vidtgående avtaler blir truffet, viktige institusjoner grunnlagt, og under det hele går en voldsom økonomisk og sosial omskapningsprosess. Liv og rørsle preger tiden; den ene følgerike begivenheten hekter seg på den andre, en forvirrende mengde av menn og makter trer fram og griper bestemmende inn i landets skjebne. Som resultat av det alt sammen får vi et nytt Norge – et nytt kongedømme, en ny kirke, et nytt samfunn.”

Et nytt Norge, altså, med utgangspunkt i Oslo sysle. Det er ikke lite.

Det var på 1100-tallet at byene ble til i Norge, og det var begynnelsen på en stor og varig forandring. Pengeøkonomi begynte å bety noe for samkvemmet, det som før ble bestemt av privilegier og gaver.

På Eirik kongssønns tid hadde de viktigste adelsfamiliene en hird på omkring hundre mann. Erkebiskopen hadde en tilsvarende administrasjon rundt seg. Men i følge Kongespeilet var kongen Guds stedfortreder på jorden. Og på Eirik kongssønns tid var samfunnet i ferd med å endre seg fra et høvding-aristokrati, basert på familier, til et samfunn basert på kongens tjenestemenn, sysselmennene – og syslene var ikke arvelige.

I de økonomiske oppgangstidene med stor påvirkning utenfra, fikk Norge den samme form for skattlegging som på Sicilia og andre steder i Europa. Hirden får sin første hirdskrå – sin første nedskrevne hirdlov.

Sysler ble nok patrimoniale kongeriker i miniatyr, men gikk ikke fra far til sønn. Det vokste fram det historikeren Helle kaller et tjenesteytende segment, ofte rekruttert blant lavættede menn. De ble lojale, fordi de ikke hadde andre enn kongen å støtte seg til. Det var helt parallelt med det som skjedde i keiserens Konstantinopel, som mange Osloborgere kjente godt. Der ble administrasjonen bevisst bygd opp uavhengig av de dominerende familiene, ved å støtte seg på væringer og kastrater langveisfra som ble godt utdannet og lønnet.

Reaksjonene fra samfunnets toneangivende lot ikke vente på seg. De protesterte vanligvis med henvisning til gammel rett.

Håkon IV Håkonsson kom til makten i 1217 etter noen turbulente år som preget striden om Hov i Hurum etter Eirik kongssønns død. Han var utdannet ved katedralskolen, og gikk rett fra skolebenken til kongerollen, hvor han utmerket seg som aktiv utenrikspolitiker: datteren Kristina ble gift med prinsen av Castilla, han inngikk en fredsavtale med Novgorod, Ludvig 9. tilbød ham kommandoen over et korstog, paven ville ha ham til tysk-romersk keiser - før han døde i Kirkwall på Orknøyene 17.desember 1263.

Utlendingene kalte ham bene literatus. Med en viss rett har han fått æren av innføre høvisk kultur og dannelse til landet. Det var i hans regjeringstid at fortellingen om Tristan og Isolde, som var så levende i Eleanore av Aquitaines kretser, ble gitt ut som bok på norsk.

På Håkon Vs tid var fyrstedømmet Rügen en stormakt. Danskene hadde kristnet øya i 1168, etter egne beretninger, og folket der var underlagt Danmark på samme måte som folket på øyene i Vesterhavet var underlagt Norge. Med giftemålet hadde Håkon V og fyrst Wizlaw II av Rügen skåret en kile inn i Danmarks revir i Østersjøen.

Norge var blitt et politisk samfunn, og dronninga var med. Som i Konstantinopels storhetstid var julefeiringa en vesentlig del av det politiske livet. Her var Eufemia en aktør da hun på høvisk vis mottok hertug Eirik ”med kjærlighet”. Hun var en offentlig person.

Til feiringen av julen hadde hun invitert faren sin Wizlaw II, og broren sin, Wizlaw den unge, som var en kjent minnesanger. Eufemia og Wizlaw var i slekt med Eleanore av Aquitaine og Rikard Løvehjerte gjennom Henrik Løve. De tyske minnesangerne blomstret omtrent samtidig med trubadurene i Frankrike, med glanstiden omkring år 1200, da landgreve Hermann av Thüringen var mesén.

De var hovedpersonene i Rikard Wagners opera Mestersangene i Nürnberg. Wagner fulgte boka til Christoph Wagenseil: Buch von Meistersinger holdseligen kunst fra 1697, så navnene til de tolv mestersangerne og reglene for sangkonkurransen så vel som tekster og melodier i operaen  er autentinske.

Sangene til Wyzlaw den unge, Eufemias bror, var preget av livsglede. Det er bevart 27 minnesanger etter ham. Trubadurviser og minnesanger kunne være så direkte at de var pornografiske etter moderne mål. Minnesangeren Wyzlaw er direkte og erotisk: ” - - velt meg om kull og vikle meg inn i elskovsknuter”, sang han.  Gode råd: det beste midlet mot vinterdepresjon var ” - - å snuse inn sin dames duft.” Maimåned var årets beste. Da er kvinnenes kinn rubinrøde. Han nøt gjestebudet: ” - - øl, mjød og den gode vin/okser gjess og struttende svin.” Tekstene var preget av godt humør og storsinn, og ble fulgt av harpe, lutt, fidel, sekkepipe, triangel, trommer og håndorgel.

I lyden fra trafikken på veier og jernbaner rundt deg kan du høre gjenlyden fra feiringen av julaften i kongsgården i Gudelund i 1302 – hvis du vil. Ellers har Oslo vært flink til å skjule fortiden sin.

Gamlebyen i Oslo

Tema-artikler

Oslo

Utbygging i Gamlebyen

Feiringer

Bygninger

Hospitalordenene

Industri

Ekebergskogen

Munch

 

LokalhistorieWiki

Gamlebyen (Oslo)

Alnafetgata

Alnagata

Arctanders gate (Oslo)

Baglerstredet

Birkebeingata (Oslo)

Bisp Nikolaus' kapell

Bispegata (Oslo)

Bispegata 12 (Oslo)

Bispegata 16 (Oslo)

Clemens' gate

Clemensallmenningen

Clemenskirken (Oslo)

Dyvekes bru

Dyvekes vei

Erik Schias plass

Gamlebyen gravlund (Oslo)

Gamlebyen historielag

Gamlebyen kirke

Gamlebyen og Grønland menighet

Gamlebyen skole (Oslo)

Gatene (Oslo)

Geilene (Oslo)

Hallvardskatedralen

Harald Hårdrådes plass

Hans Helgesen

Inges gate (Oslo)

Kanslergata

Klosterenga

Klostergata (Oslo)

Konows gate

Korbrødregården (Oslo)

Ladegårdshagen

Loenga

Loenga bru

Mariakirken (Oslo)

Middelalderens Oslo

Middelalderparken

Munkegata (Oslo)

Myklagard (Oslo)

Myklegardgata (Oslo)

Nonnegata (Oslo)

Nonneseter kloster (Oslo)

Nordre strete

Oslo bispeborg

Oslo bispegård

Oslo gate

Oslo gate 20

Oslo gate 6

Oslo gate 7

Oslo Hospital

Oslo kongsgård

Oslo ladegård

Oslo middelaldermuseum

Oslo torg

Rostockergata

Rostockgata

Saxegaardsgata

Saxegården

Schweigaards gate

Schweigaards gate 50 (Oslo)

St. Annas gildestue

St. Halvards gate

St. Halvards gate 28

St. Halvards plass (Oslo)

Sørenga

Tanta til Beate

Teglverket på Sørenga

Tomasgård (Oslo)

Treruinparken

Vestfoldgata (Oslo)

Vestre strete

Vikengata

Øra (Oslo)

Østfoldgata (Oslo)